I dag velter jeg meg i sevmedlidenhet.. Alt er tungt og vanskelig. Jeg syns det er slitsomt og skulle alene om alt igjen. Iver er masete og krevende. Mats legger seg aldri om kvelden og vil ikke tilbringe et øyeblikk mer en han må på gulvet. Vil ha et lite øyeblikk for meg sev. Vil kunne ta en telefon uten og bli avbrutt. Vil kunne lage middag i fred og ro.
Ikke virker L tasten på tastaturet som den skal heller!
Jeg merker jeg er utrolig urettferdig mot Iver nå, han er jo ikke mer krevende en andre barn på 4år. Kunne ønske jeg var en slik mamma som sto opp kvitrende og blid om morgenen. Smekkfull av tålmodighet og overskudd..
Denne vinteren kommer til og ta knekken på meg kjenner jeg. Bruker kjempemasse energi på å gru meg og planlegge hvordan jeg skal få kommet meg ut av huset. Det er jo strengt tatt ikke noe og stresse over heller, det er bare jeg som overproblematiserer det!
Vil PerJ skal komme hjem nå!! Liker ikke å være så "avhengig" av han heller. Det er helt nytt for meg. Har aldri hatt problemer med og være alene før. Hvorfor er det sånn nå??
Stakkars, stakkars meg!!
;)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar