Pyse-Marie

Jeg blir bare mer og mer pysete for hver dag som går!
Jeg som egentlig aldri har vært spesielt redd av meg har for tiden hodet fult av tanker, om alt som kan gå galt...

Tenk hvis det begynner å brenne?!
Brann er min største frykt. Jeg er ekstra redd for at det skal skje om natten. Grunnen til det er at jeg sover fryktelig tungt, så jeg er livredd for å ikke våkne av brannalarmen. Toppen av kransekaken er at vi har soverom i 2.etg, så det er ikke bare, bare å komme seg ut heller.

Vi har to stuer nede. Jeg har lekt med tanken om å bruke den ene stuen til soverom. Da må hele gjengen skvises inn på et rom,for hvis barna skal sove oppe så er jo poenget borte.

For øyeblikket så er planen og "barske" seg litt opp, så får vi heller se etterhvert...

Jeg er konstant redd for at barna mine skal bli alvorlig syke.
I galskapens øyeblikk så har jeg vurdert muligheten for at frykten min egentlig er et "tegn", at grunnen til at jeg er redd er fordi noe fryktelig kommer til og skje og at jeg på denne måten blir "advart".

Jeg som er det mest urelgiøse menneske på jord, ber nå aftenbønn hver eneste kveld. Jeg trygler vår herre, om han vær så snill kan passe på at ikke noe vondt skal skje med barna mine. "Vær så snill og ikke hold i mot dem at jeg ikke tror på deg! "

Det jeg sikkert Egentlig burde være redd for er at jeg er Klin Kokos!!!